blogg.no » olajoandmathiasontour

Thailand!

Naa blogger vi igjen. Siden sist har vi bare vaert i Thailand. Kjorer derfor mer en bildeoppdatering.

Vi dro rett til Ko Phangan fra bangkok og skaffet oss ett sted aa bo paa fullmoon. Hadde ett par dager paa Ko Samui for fullmoon, der motte Filip og tre jenter fra Amsterdam som vi traff i Vang Vieng. Ko Samui var mer eller mindre som aa vaere i Sverige, dette fordi ett svensk eventbyraa arrangerte en festival som skulle samle inn penger til miljoet. Med artister som Timbuktu og Looptroop, var det faktisk ganske stas.

Ko Phangan ble i hovedsak festing, var paa fullmaane fest der. Hvilket betyr 15 - 20 tusen mennesker som feirer full maanen paa stranda fra midnatt til soloppgang. Vi hadde det sinnsykt morro, Filip ble med oss fra Ko Samui og bodde sammen med oss. Vi fikk ogsaa besok  av Christopher som egentlig var i thailand for aa spille golf, men forsto at han ikke kunne gaa glipp av arrangementet og floy ned 48 timer for aaa vaere med paa morroa.









Etter Fullmoon dro vi til en mye mindre oy som heter Ko Tao. Der ble det bare late dager med dykking og hygge. Ola Jo fikk fullfort 18 meter sertifikatet sitt som han maatte avbryte i Vietnam. Og etter det saa ble han med Filip og Mathias paa 30 meters sertifikatet. Vi saa en hel haug med kule fisk og undervanns dyr, inkludert verdens farligste slange. Naa har vi erfaring og sertifikat til aa dykke paa egenhaand uten instruktor, det kommer til aa bli utnyttet i Australia. 








































Mathias sitt visum var paa vei til aa gaa ut, saa vi ble nodt til aa ta turen over til Burma for aa kunne forlenge visumet. Det ble en lang, men hyggelig tur. Vi tok med oss takeaway pizza, kort, ol, searinlys og spilte kort paa taket til skuta i den varme thainatta. 

Naa er vi paa Phi Phi, ett virkelig paradis. Det er ganske mye dyrere aa dykke her saa det blir det ikke noe av, men vi har kjopt oss snorkle utstyr og leier kajak hver dag, padler ut og finner nye snorkle steder. I gaar var vi paa tur med long tail boat med noen svensker vi har blitt kjent med her nede. Var aa hoppet fra klipper, snorklet med hai og saa solnedgangen fra Maya Bay. Stranden der filmen "The Beach" ble spilt inn. Det morsomste paa hele turen var at de to Thailandske gutta vi var ute med syntes at Sebastian var saa spesiel. Sebastian er halvt fra Phillipinene og derfor ikke saa ulik thaiene. Saa hele turen gikk egentlig ut paa at de skulle teste han, han ble satt til aa styre baaten, kaste anker og navigere oss riktig i forhold til coralene. Naar Sebastian besto alle testene, bestemte de seg tilslutt aa jukse, hvilket innebar at de nektet Seb aa hoppe fra det hoyeste sammen med resten av gutta. De mente at han var for daarlig paa aa hoppe og at det derfor ikke var forsvarlig. Thailand 1 - 0 Phillipinene. Det skal nevnes at Mathias hoppet litt hoyere enn Ola-Jo, men det var bare fordi Mathias har sutret saa mye i det siste over at de ikke er noen bilder av han. Og derfor maatte Ola-Jo svomme tilbake til baaten for aa ta bilder av naar mathias hoppa. 

Men det har faktisk vaert enda mer action her paa Phi Phi, det finnes nemlig en bar med boksering her. Vi maatte jo selvfolgelig dra aa sjekke ut dette stedet den forste kvelden. Det endte med at to kanadiere utforderet oss 2 mot 2 i ringen. De var egentlig vesentlig minder enn oss begge, men Mathias har jo alltid vaert litt engstelig av seg saa han takket pent nei. Ola-Jo derimot forsvarte den Norske aeren og gikk i ringen. Det resulterte i mer vondt i nesa, stiv nakke. Og ett soleklart tap i 2 runde. Rundjuling paa godt norsk. "Hvorfor maa jeg alltid gjore saanne dumme ting?"
Av og til er det like viktig aa delta! 

Den ene dagen med kajak hadde gutta faatt litt lite sovn dagen for, men det skulle ikke sette noen stopper for den til naa lengste ekspedisjonen til en strand som rett og slett laa for mange km borte. Vi labbet i land paa en ode strand etter en og en halv time ute i kajaken. En ferd ikke uten dramatikk, etter en droy time skjedde det... Vi forliste og mistet vann, en dykkemaske, ett par solbriller og en snorkel.
En lang historie kort, paa vei tilbake strakk ikke kreftene til, og vi klarte heldigvis og gjore S.O.S signalene til en Longtail ett stykke borte. Skippern paa longtailen var saa alright at han taua oss heleveien tilbake. Slik vi har forstatt det, var dette ett utrolig komisk syn, men dog meget nodvendig.
























Vi blir paa Phi Phi noen dager til for vi reiser videre mot Malaysia og Singapore.

Vietnam, sykehus og Cambodia del 2..



Mathias fant straks veien mot dora, og Ola-Jo fikk streng bedsjed at ingen skulle faa lov til aa ta paa han. 20 min senere hadde Mathias klart aa hoste opp baade en taxi og adressen til en privatklinikk et annet sted i byen. Han fikk lempa Ola-Jo som naa ikke hadde sagt noe som helst siden han ble rulla ut av ambulansen i baksetet paa taxien og satt kursen mot destinasjonen. Da vi ankom den gitte adressen trodde vi ikke vaare egene oyne. En garasjeport ble rulla opp, og vi saa naa inn i det som kansje med litt godvilje kunne ligne paa resepsjonen paa ett legekontor. Tomme for alternativer og at klokken begynte aa naerme seg lang paa natt ble Ola plasert i en rullestol og vi bestemte oss hverfall aa sjekke det ut. Det at det var mulig aa fore delvis en samtale paa engelsk med doktoren hjalp noe og naar vi fikk bekreftet at det paa rommet som ble tilbudt ogsaa laa to jenter fra England innsaa vi at vi ble nodt til aa ta til takke med dette forelopig. Rommet var i andre etasje og at det selvfolgelig ikke fantes noen heis innebar nok en utfordring for reisekameratene. Mathias ble nodt til aa hente ut kjempekreftene og paa straalende vis klarte han med hjelp fra legepersonellet aa faa brakt reise kameraten i seng og stabilisere situasjonen. Etter 2 sproyter i rompa, intravenos antibiotika og 7 fargerike tabletter falt den skadeskutte kompanjongen i dyp sovn, og mathias kunne trekke tilbake.
De neste 8 dagene ble tilbarkt paa sykehuset med uavbrutt behandling fra 06.00 til 18.00 hverdag. Den innebar alt fra ulike antibiotika drypp, vitamin sjokk, rensing av kutt, 3 sproyter og en rekke piller vi nok aldri faar vite hva er. Det viste seg etter rongken og blodprover at Ola-Jo hadde padratt seg ett brudd i helen, og en kraftig stafylecoc infeksjon i det skadede benet. Vi forsto etter aa ha snakket med forsikringselskapet at det var ganske seriost naar de begynte aa snakke om aa transportere Ola-Jo til Saigon og eventuellt faa han hjem naar infeksjonen var saapass at han kunne reise saa lengt. Vi ble etter litt diskusjoner enige om aa avvente situasjonen, og at vi skulle bli hvor vi var saa lenge ting ikke ble vaerre, og heller ta en ny vurdering senere.Uten noen som snakket engelsk, American Idol paa repeat og ris 3 ganger omdagen kan Ola Jo bekrefte at dette ble en phsykisk provelse. Etter den 8 dagen fikk nok vaere nok, Ola-Jo begynte aa fole seg bedere, han tok en samtale med doktoren Etter en mer grundig undersokelse av beinet kunne han fortelle at han syntes at det naa saa sapass bra ut at det var klart for aa gjore ett mindre inngrep og kutte bort dod/infisert vev i og rundt kuttet. Etter operasjonen ventet friheten. Ola-Jo kan skrive under paa at det er faa folelser som har vaert bedere en aa komme ut i frisk luft og se mennesker etter 4 hvite vegger i 8 dager. Han matte forsatt komme innom sykehuset 2 ganger om dagen og faa behandling de neste dagene, men det var helt greit. Ola Jo var naa i besittelse av en egen antibakterial klinikk som han skulle behandle seg slev med hver 3 time, 1 par altfor korte krykker(tydligvis de lengste i hele byen) og en toppmoderne gips/skinne som han kunne ta av og paa med borrelaas.

Dykkesertifikatet kom jo litt i skyggen av skaden til Ola, men det gikk som en leik og gutta kosa seg ute paa dypet mens Ola laa aa stirra i veggen.
Dagene som fulgte tok vi det rolig og lot beinet til Ola leges, for Mathias sin del var det bare aa gjore alt Ola sa hvis ikke ble det kjapt daarlig stemning. Det skal understrekes at det ikke var grenser for hvor mye som ble forlangt. Naar Ola endelig var ferdig med det som skulle tas av sproyter Selv om beinet selvfolgelig var vondt, var det i overkant mye som ble forlangt. Naar Ola endelig hadde faatt tatt alle sproytene som skulle tas, fikk vi endelig beveget oss videre til Ho Chi Minh og derfra rett videre mot Kambodsja gjennom Mekong Delta. Her fikk vi virkelig et innblikk i hvordan de lokale lever livet paa Mekongfloden(Lar bildene tale for seg). Turen ble uansett  mye preget av de enorme humorsvingningene Ola har hatt de siste ukene, humoret hans har verdt som en berg og dalbane. Hvis han ser forbedringer er humoret helt paa topp, hvis han ser at foten har hovnet det minste opp eller noe har blitt vaerre er det en helt annen sak. En liten okning i hevelsen forer fort til surmuling, aggresivitet og tankene om neste fly til Bangkok og en fot som aldri kommer til aa bli bra kommer fort. Paa et tidspunkt hvor hevelsen hadde blitt ganske mye verre var Ola saa langt nede at han aapenhjertig sa til Mathias; "Vi lurer jo ingen da, det er jo ingen tvil om at infeksjonen kommer tilbake". Ola var paa nippet til aa bestille neste fly til Bangkok, men mor Toril fikk beroliget han, dette var normalt og ikke noe farlig, og vips saa var humoret paa topp igjen. Mathias skjonte rimelig kjapt at trikset for aa holde humoret i gruppa oppe, var aa bekrefte for Ola at beinet var bedre idag, uansett om den hadde hovnet opp til det dobbelte. For naar Ola slier med psyken naar det kommer til skader eller sykdom er Ola en komplisert person aa omgaas. For Mathias var dette en taalmodighetsprove av ypperste klasse, og han dro nok litt fordel aa ha jobbet i barnehage i maanedene for turen(selv om det var barnemat i forhold).    














Vi endte opp i Phnom Penh hvor vi tok en dag og en natt for vi dro videre til kysten av Kambodia og Shianoukville. Vi elsket stedet umiddelbart og hvis vi hadde hatt tid hadde vi nok verdt der enda lengre. I Shianoukville kom ogsaa vendepunktet for Ola da han fikk tak i noen tvilsomme hevelsesdempende piller, som faktisk viste seg aa gjore underverker. Da bestemte Mathias seg for at nok faar vaere nok, han bestemte seg for aa ikke gidde aa vaere tjeneren til Ola lenger, til Olas store forvilelse. Det aa faktisk maatte strekke seg etter noe naar man har et vondt bein er ikke bare bare...

Etter noen late dager i Sihanoukville tok vi natt bussen opp til Siem Reap og Ankor Wat. Denne bussen var av det litt daarligere slaget saa kortfortalt endet vi opp med aa sitte med beina rett ned i 13 timer. For en alerede hoven fot var ikke dette spessielt populaert, foten til Ola-Jo saa ut som en kjottkake og vi begynte aa bli bekymret for at den var paa vei til aa bli vaerre igjen. Ola Jo brukte da meste parten av dagen paa hotel rommet for aa slappe av aa holde benet hoyt, mens Mathias dro ut aa sjekka ut de beromte templene paa sykel. Dagen etter tok Mathias en Bus videre til bangkok, Ola-Jo bestemte seg for aa bli en dag ekstra sann at han ogsa kunne faa med seg noen av templene og fly derfor fra Siem Reap til Bangkok.


























Naa har vi vaert i Bangkok i 4 dager, motte to kompiser av Mathias de forste to dagene. Vi har ogsaa faat sydd oss dresser og shoppa litt. Den ene kvelden dro vi aa Bowla og stakk paa kino. Mathias fikk 169 og Ola-Jo fikk 66. Det var litt middels utvalg av filmer saa vi endet opp med en film som het Valentines Day, Mathias mente at dette kom til aa vaere en sykt morsom ROMCOM. Det viste seg fort at dette bare var en ROM saa gutta endte opp i en kinosal full fjortisser fra thailand og en skikkelig chickflick. Vi digga det. Naa er Mathias paa innvandringskontoret og prover aa faa forlenget visumet sitt, man faar tydligvis bare 15 dager hvis man krysser grensa til fots. Jeg skulle egentlig vaere med, men orka ikke.. Skal ta tog ett stykke sydover naa og saa en baat til Koh Phangan hvor vi skal feire fullmoon.

Komenter litt a, ellers er det saa tungt aa motivere seg for neste innlegg:)

Vietnam, sykehus og Cambodia del 1...

Halla!

Vet det er tett mellom innlegga om dagen. Det er bare aa beklage, men vi har saa utrolig mye fritid. Cruise i Halong Bay var ok... Eller Halong bay var fantastisk og det er ikke vanskelig aa forstaa at den er nominert til aa bli en av verdens naturunderverker. Greia var bare at vi missa litt paa timingen. Det var kaldt! Sabla kaldt! Paa det vaerste er det ikke ljug aa si at det var i underkant av 10*, pluss noe taake og yr. Vi koste oss uansett, og til tider klarnet det opp noen timer ogsaa. Baaten var bra, tror nok det er vaar beste accomodation vi har hatt saa langt, med myke senger, teak paa gulv og vegger og sist men ikke minst, UFO dusj. Vi hadde to avslappende dager med alt ink. og karaoke med besetningen paa kveldene, der Ola dro paa med en mildt sagt laber forestilling.



Dro videre til Hue fra Halong Bay, tok nattbuss. Ikke aa anbefale, sengene var smalere enn oss saa det ble til at man laa aa balanserte. Ble tilslutt nodt til aa binde oss fast i frykt for aa falle ut naar vi sovnet. Hjalp ikke paa humoret at som saa mange andre steder var lengden paa sengene beregnet paa smaavokste asiatere. Hvilket tilsvarer 165 cm. Det ble en natt med middels sovn og kink i nakken.
Hue, hehe.... Det regnet i Hue ogsaa. Forste dagen leide vi oss motorsykkel med gir. Forste gang noen av oss kjorte med det. saa det ble noen intressante situasjoner i begynnelsen. Trafikksystemet i Vietnam er litt spesielt, siden det bare er scootere her omtrent. Det er ikke noen egne filer for motgaaende trafikk etc. Og den godt drilla vikepliktregelen funker daarlig her nede. Her er det Slalom og forstemann som gjelder. Vi cruisa rundt hele dagen og besokte Citadellet(gedigen skuffelse) og noen gamle gravkammere som stammet fra Keiserdommet Vietnam. Paa kvelden etter aa ha brukt 1timer paa aa avgjore en runde biljard i en fullstappet pub(med en lang biljardko som begynte aa blir mer og mer utaalmodig), skjonte vi at det var paa tide aa ta kvelden etter en svaert middelmaadig dag.
Neste dag stakk vi paa en DMZ tour(demiliratized zone) Mathias haddde overtalt Ola til aa bli med paa, men den kan vel neppe regnes for en innertier. Det ble fort problematisk aa henge med naar det ikke var mulig aa fatte mer enn 10% av hva guiden vaar sa. Hvis du ville faa noe fakta ut av turen, maatte du sporre noen av de som hadde tjuvlest paa forhaand. Ola var ikke spesielt happy over at 9,5 av totalt 12timer ble tilbragt paa en irriterende trang minibuss, mens Mathias provde saa godt han kunne aa holde positiviteten oppe, en vrien oppgave. Det eneste som var verdt pengene  var aa faa sett tunnelene.





Etter Hue kom vi til Hoi An hvor vi endelig fikk smake paa litt sol for forste gang siden Vang Vieng. Hoi An kan minne om en liten fransk kystby. Vi fikk en absolutt opptur etter Hue, og det var ikke aa forakte at en finfin strand laa ei litta kilometer unna. Andre dagen hadde Ola paadratt seg noen "gigantiske" gnagsaar og Mathias maatte bare skjonne "du aner ikke hvor mye smerte det er snakk om", derfor maatte Mathias dra aleine paa Sightseeing neste dag, til Marble Mountains. Naar Mathias kom hjem derfra kunne han bekrefte for Ola, at han gikk glipp av den beste attraksjonen saa langt paa turen:) Bitter stemning...



Etter vi hadde vaert i Hoi An dro vi til Nah Tran hvor vi hadde bestemt oss for aa slaa oss ned ett par dager, da vi skulle mote noen venner av Mathias, og kansje ta dykkelappen. Motte paa Lars, Ankie og Blikkenslagern med en gang, de hadde vaert i Cambodia tidligere. De forste to dagene ble tilbragt paa beachen. Vi hadde allerede begynt aa savne sola etter mange dager med regn i nord. Dro til badeland den ene dagen, maatte ta en gondol over til en oy som var gjort om til en fornoyelsespark. Kansje litt barnslig, men vi hadde det goy. Det hele utviklet seg til en konkuranse etterhvert med forstemann ned skliene. Ola Jo var klart mest Aerodynamisk, men sleit med eksplosiviteten i legga. Mathias brukte sleipe triks. Uansett holdt det helt klart til at gutta tok hjem samenlagt seieren med klar margin. Ola fikk ett kutt i beinet ogsaa som det blir aa komme tilbake til. Vi bestemte oss alle fem for aa starte paa dykkelappen dagen etter, dette innebar at Ola-Jo ble nodt til aa tilbringe store deler av 20 aars dagen sin i ett klasserom. Hele gjengen tok det igjen senere paa kvelden med en bedere middag, og en heidundranes bursdagsfeiring. Dagen etter ble det dykking i basseng i 11 timer, veldig slitsomt, litt kjedelig i lengden(spesielt i og med at mat ikke var aa oppdrive) men dog laererikt.

Etter dykkingen merket Ola-Jo at foten hans som tidligere hadde vaert litt om, naa hadde hovnet opp kraftig og ble veldig vond. Naar han tilslutt laa pa hotelrommet aa skreik av smerte skjonte gutta at noe maatte gjores. Mathias tok komando og fikk formidlet at det var emergancy. Ti minutter senere kunne vi hore sirenene, det var en liten hake at karen paa 80 kg laa langstrakt i en seng i 4 etasje. Hvis han provde aa reise seg, og fot mye blod kom til beinet ble smertene ifolge Ola, saa intense at det nesten svartna for han. Vi valgte aa tro han. for det er ingen hemmelighet at taarene hadde danna en gigantisk flekk paa puta. I ettertid kan han bekrefte at han aldri hadde opplevd lignende smerte i hele sitt liv. Gutta fikk etterhvert baert han ned i resepsjonen hvor baara ventet(den passet ikke i heisen). Mathias ble med i ambulansen(en varebil installert med sirene og blaalys) som kjorte som om det skulle vaert full utrykkning. Ola Jo ble rullet inn paa ett mildt sagt lugubert sykehus, ingen snakket ett ord engelsk, men etterhvert klarte vi aa tolke ett ord som ble gjentatt om og om igjen. Surgery...


Heng med de neste dagene, fortsettelse folger..... (detta blir for langt, og vi foler lesertallene er nodt til aa gaa i skyene naa)

Stucked in Laos...

I Bangkok gikk dagene med til aa nyte thai massage og besoke noen severdigheter. Ola Jo har en greie for markeder, saa det ble mest aa dra fra marked til marked, og de fleste vet at han ogsaa er en dyreelsker, saa da markedene var unnagjort bar det rett til zoo. Vi hadde ogsaa en middles baattur langs Bangkoks kanaler, som ikke var fullt som forventet, men det hele toppet seg noe da vi saa en jaevlig stor slange  Ola mener etter aa ha gjennomsokt slangeavdelingen i Bangkok zoo, at det mest sannsynlig maa ha vaert en anacondaJ For aa vaere aerlige saa kom vi noe uforberet til Bangkok og derfor fikk vi ikke 100% ut av byen. Hvilket vi har planer om aa rette opp ved en senere annledning.









Gutta med Ole John i spissen nektet aa gi slipp paa godfolelsen ved togreiser og derfor ble det naturlig aa velge dette transportmiddelet naar det bar videre til Laos. Vi er fult klare over at det blir mye togsnakk, men det er umulig aa komme utenom naar disse togene holder slik enorm standard, de 14 timene gikk som en lek.



Vel fremme i Vientian, hovedstaden i Laos, sjekket vi inn paa det som saa langt maa vaere turens mest lugubre hotelrom. I vientian rakk vi ikke aa gjore saa altfor mye. De fleste som kjenner Mathias er klar over at det aa byggemuskler/holde kroppen fit er ett populart foretak for han og kompisene hans. Da guideboken omtaler et saers gunstig treningstudio hvor en times massage er inkludert i prisen, skal du lete lenge etter en serverdighet som finnes det minste interessant. Saa ettermiddagen gikk da selvfolgelig med til aa flytte jern.





Desverre fikk vi ikke sett saa mye av Laos som vi onsket, vi ble det man kaller stuck i Vang Vieng av ulike aarsaker. Dels pga spying, driting og feber, dels fordi vi traff en svensk guttegjeng som vi ikke ville splitte opp med, dels pga arbeid og dels fordi vi hadde det sinnsykt morsomt der. Naar dere leser arbeid saa lurer dere kansje paa hva slags jobb det var snakk om; jobben vaar gikk i hovedsak ut paa aa dele ut Whiskey shots til folk som kom opp av vannet og entret baren. Vi vet at dette kansje ikke kan kvalifiseres som en jobb, men ved aa bruke noen timer om dagen paa dette, kunne vi spise gratis lunch, og nyte ett par pils i sola. I Vang Vieng er hovedattraksjonen noe som kalles TUBING, det gaar ut paa at man leier en badering og flyter nedover elven. Paa begge sider av elva ligger det barer som spiller musikk, og har ulike festligheter aa tilby. En av barene har en gigantisk vannsklie, som minner mer om en hoppbakke hvor elva er unnarennet. En annen bar har gjorme vollyball, mens den tredje for eksempel har hoppetaarn og lijaner som man slenger seg ut i elva med. Dette er kanskje ikke saa veldig eksotisk og spennende reisemaal, men vi hadde det utrolig morsomt og koste oss her. Vi rakk ogsa aa bruke en dag paa aa leie kayaker, padlet nedover elva og besokte to grotter. Paa vei til den ene grotta var det noen lokale som hadde bestemt seg for at de ville skremme noen uskyldige forbipasserende. Derfor drepte de en slange og la den midt paa stien, denne slangen var tydligvis noksaa giftig, iallefall giftig nok til at guiden vaar (som gikk foran) stupte i motsatt rettning rett inn i Ola ? Jo og Mathias. Grottene var kanskje ikke det mest slaaende synet vi har sett, og dagen var ikke saa mye mer enn ok, da mye av gikk med paa aa konsentrere seg om aa holde den fortsatt ubalanserte magen i sjakk. Men litt whitewater ble det. Tilsutt greide vi aa rive oss los og fikk bestilt en buss tilbake til Vientiane, som forovrig ikke var beregnet for folk over 170 med tanke paa beinplass. Da vi endelig kom fram til Vientiane bestemte vi oss for aa sjekke inn paa et rimelig lukseriost hotel, ettersom vi hadde vaert syke begge to en stund og trengte litt selvpleie. Videre tok vi avgjorelsen aa droppe den 26 timers bussturen til Hanoi til fordel for en halvannen times flytur. Digg...
















Vi har naa vaert i Hanoi i litt over et dogn, men en ting kan vi allerede slaa fast, vi kunne ikke truffet mer klokkereint paa regntiden. Dette passer oss faktisk ikke saa aller vaerst etter en maaned med sol og 30grader. I dag har vi selvfolgelig (etter Ola Jo sitt onske) vaert aa sett paa et par markeder, samt vaert i et tempel og besokt et fengsel brukt av franskmennene under deres okkupasjon av Vietnam, samt brukt under Vietnamkrigen for amerikanske krigsfanger. Ikveld er det sko shopping paa shoe market som staar paa programmet, for vi imorgen drar paa todagers cruise i Halong Bay.





Rotter, tog og en annerledes jul...

Naa har vi forlatt India til fordel for sor-ost Asia. De to siste ukene i India ble noe vel late, men dog behagelige. Etter bomturen til Arambol nord i Goa, fant vi oss mer til rette helt syd, i Palolem. Vi sjekket inn i en mer beskjeden strandhytte/skur, der veggene var reist av tynne fineer plater som var trukket i hvite laken for aa se mer innbydene ut. Senga, vel en seng er en seng! Badet var adskilt fra soverommet med en ikke fullstendig dekkende skillevegg. Tatt alt dette i betraktning tror jeg baade Ola-Jo og Mathias kan skrive under paa at dette kommer paa pallen hvis vi skal rangere vaare juleferier. Vi traff nemlig en fantastisk morsom gjeng fra Irland/England som vi tilbringte alle jule- og nyttaarsmiddagene vaare sammen med. Vi maa nok innromme at vaar tradisjonelle norske julefeiring ble presset noe til side til fordel for den britiske varianten. Faktum er at det aa argumentere mot Irrer paa Engelsk rett og slett er umulig! Lenge har vi trodd at vi var to hoylytte og mulige vel intense gutter. Prov deg mot en irre og du har ikke sjans. For det forste er dialekten mildt sagt noe spesiell, for det andre saa blir 13 mot 2 i det mest laget i en hvilken som helst diskusjon. Men vi har ingen grunn til aa klage snarere tvert i mot, det er ingen hemmelighet at hjemlengselen kan komme snikende paa juleaften naar man er saa langt borte som India. Men det er heller ingen hemmlighet at Goa har ett rikt tilbud paa alkoholholdig drikke, og naar alkoholholdig drikke og irsk julefeiring mildtsagt gaar haand i haand, kan man ikke gjore annet enn aa gi seg over aa nyte. Hvit sand, varm vind, blaatt hav, solnedgang og kald pils kan aldri bli feil, uavhengig av tid og sted. Konklusjonen er at vi hadde en straalende jul- og nyttaars feiring, og vi haaper at alle dere der hjemme hadde det samme.  Vaar hytte ble et meget populaert tilholdsted etterhvert som irrene fant ut at de maatte finne seg noen billigere hytter for resten av deres opphold I Palolem. Problemet var at deres nye hytter verken kunne tilby toalett eller dusj. Vi delte selvfolgelig gladelig vaare faseliteter med vaare nye venner, noe som etterhvert skulle vise seg aa ha visse konsekvenser. Uten aa nevne navn hadde en av disse irrene vaert litt for lenge paa reisefot, det syntes ihvertfall magen hans. Og naar vaart toalett ikke hadde verdens beste evne til aa kvitte seg med avfall, ble rett og slett resultatet at noen ?floaters? aldri fant veien inn i rorene. I lopet av noen dager utviklet tillholdsstedet vaart seg til aa bli noe som kan klassifiseres som radioaktivt. Vi ble ogsaa nodt til aa flytte av helsemessige aarsaker som en folge av dette. I vaar nye hytte oppdaget vi at to gutter vi hadde truffet tidligere i Agra tilfedligvis var vaare nye naboer.  Dixie og Zee, det skulle vise seg at disse to australske karene var det man kan kalle likanes. Vi hadde kun to dager med de, men alikevel to utrolig morsome dager. Det som er morsomt med det australske folk er at uansett hva man forsoker aa imponere med, glem det! Snakker man om noe fra naturen faar man til svar, Yeah cool, you know? we have the same thing in Australia! Only ten times as big and ten times as venomousJ. Vi provde aa vise dem vaart hemmelige lille surfested hvor vi har hatt det mye morsomt de siste dagene. ?Seriously guys? What wave? You think that?s a wave? That?s a just a splash? look guys, call us up the second you arrive Australia and we will show you waves!? Det skal vaere sagt at vi klikka med disse gutta fra forste sekund. De har lovet oss at hvis vi vil, skal de vise oss alle de beste bolgene paa hele ost-kysten. De har ogsaa tilbudt oss aa bo hos dem saa lenge vi vil, hvis vi skulle komme til aa bli lei av bobilen vaar.Vi gleder oss veldig til aa komme til Australia naa aa mote gutta, men vi kom til aa tenke paa en ting denne Zee fortalte oss. Han fortalte oss om sitt favorittsted aa surfe, dette var paa ett rev 2 km ut fra kysten, han sa vi maatte paddle ut dit med surfbrettene vaare, for hvis vi tok en baat ut ville vi risikere aa ikke faa respekt av de lokale surferene, hvliket kunne fore til aa faa bank. Det er ikke det at vi har noe problem med aa paddle 2 km pa ett surfbrett, snarere det at zee nevner i en bi-settnig at strekkningen gaar under navnet Shark-Ally, og skal vise seg aa vaere det stedet i Australia med tettest bestand av hai. Ola-Jo og Mathias har blitt enige om at vi faar bare ta disse risikofylt avgjorelsene underveis. Flyet vaart fra India gikk fra Mombay. Avstanden mellom Goa og Mombay tilsvarer ca 12 timer med tog. Men det aa forflytte seg fra Goa til Mombay skulle vise seg aa ikke bli fullstendig problemfritt for vaart vedkommende. Vi var klar over at vi befant oss midt i hoysesongen, men regnet med at det aa finne ett tog en uke i forveien skulle vaere nok. Vi tok feil. Det var rett aa slett saa fullbooket at vi en god stund fryktet at vi ble nodt til aa ta en taxi for i det hele tatt aa rekke flyet til Bangkok. I siste liten klarte vi aa karre til oss to billetter til en saerdeles billig penge. Zee kunne da konstatere med ?That trainstation must be in the middle of fuckin nowhere too be that cheap!? det viste seg at han skulle faa rett. Naar vi kom til Mombay fikk vi vite at vi var 2-3 timer med taxi utenfor sentrum, men kun 45 min unna den Internasjonale Airporten. Vi bestemte oss da for aa bare finne oss ett hotel I naerheten av flyplassen og droppe Mombay. Vi fant ett hotel som laa vegg I vegg med Mc Donalds og baade lunch og middag ble konsumert der. Den sistet natten vaar i India skulle imidlertid vise seg aa bli den mest nervepirrende. Klokken halv tre om natten vaakner vi til ett voldsomt rabalder utenfor doren vaar. Noen prover aa komme seg inn! Vi ligger begge musestille og horer banking og hoye diskusjoner pa indisk avbrutt av ?This is the Police, let us inn?. Vi blir enige om aa ignorere dem slik vi har blitt fortalt vi skal gjore i en slik situasjon, og ligger stille og later som vi sover. Denne delstaten som hotellet var da laa i var lokalisert i ett lavt turistifisert omraade. Og i India er det ingen hemmelighet at politiet skaffer seg litt ekstra penger ved aa plante narkotika paa uskyldige turister, for saa aa true dem med fengsel med mindre de betaler en hel haug med rupies paa stedet. Etter 15 min med banking og ringing paa dora gav de opp. Vi fikk vite neste morgen at en Amerikansk Backpacker over gangen hadde opnet for de og matte betale en klekkelig sum for aa slippe aa bli med ned paa stasjonen.   






Livet i Palolem




Julemiddag











Den dyreste av hyttene vi bodde i









OPPSUMERING AV INDIA

Tog i India suger: USANT

 

For vi kom til India hadde vi hort at det aa kjore tog ikke var den beste opplevelsen. Som de dyktige backpackerne vi er, saa fikk vi derimot en rekke gode togopplevelser i India(ja det kan virke merkelig utifra det du er iferd med aa lese):

 

Vi hadde hort for vi ankom togstasjonen i Delhi at det daglig reiser like mange rotter som mennesker paa togene i India, men vi tenkte at dette kan umulig stemme. Da vi ankom perrongen oppdaget vi kjapt at det myldret med rotter paa togskinnene, saa vi begynte aa revurdere tankegangen til at paastanden faktisk kunne stemme. Etter aa ha faatt dette forsteinntrykket, hjelper det ikke at toget alltid er forsinket uten at du har noen ide om hvor mye det er snakk om, saa du blir pent nodt til aa bare vente og samtidig prove aa holde humoret oppe. Da toget endelig kommer gjelder det aa finne vognen og sengeplassen man er tildelt. Naar du kommer frem til sengen din vil du mest sannsynlig finne ut at det sitter en hel indisk familie i den. De neste ti minuttene gaar med til aa forklare dem at det faktisk er din seng og at du har betalt for den, for saa vente paa at de motvillig tar med seg bagene sine som hverken teller en eller to, men ti. Etter aa ha faatt en kjapp oversikt over om det er noen rotter i eller under senga er det neste steget aa plassere bagasjen sin. Den forste togturen tok vi ingen sjanser og sov med hele bagen under hodet, mens resten av reisene noyde vi oss med aa laase den fast under senga(uten at det foltes altfor trygt). Vi delte som regel en aapen kupee med en indisk familie eller to, og saa fort du faar satt deg ned begynner de aa sporre deg det settet med sporsmaal du er veit kommer med en gang de aapner munnen: Where you from? Students? Brothers, yes? Are you married? Etter at disse fire sporsmaalene er ferdig besvart er det bare aa gape opp, for da begynner de bokstavelig talt aa skyve kjeks og annen mat de har med seg inn i munnen din. Det er ikke aa skyve under en stol at du helst kunne vaert foruten all den maten de presser paa deg, men en slik gavmildhet er det umulig aa si nei til. Folelsen av aa endelig faa lagt seg ned i sengen er mildt sagt god, men idet man er paa vei inn i drommeverden blir man brutalt revet tilbake til virkeligheten, ?CHAI, CHAIA, CHAIA, CHAI, CHAIA...?(indisk te) en av svaert mange selgere prover aa markedsfore hva han selger ved aa rope produktet saa hoyt og saa fort han klarer, mens han smaajogger gjennom midtgangen. Da du etterhvert skjonner at du er pent nodt til aa ha musikk paa oret for aa sovne, blir alt straks mye bedre, det er derimot helt til du igjen braavaakner av at noen krasjer inn i fottene dine. Sengene er vel strengt tatt tilpasset til smaavokste indere og ikke 190 hoye nordmenn.


MEN? Tro det eller ei, etter aa ha laert deg et par triks, sover man ganske lett gjennom baade dag og natt, og en tolv timer togtur er over for du aner det. Det er dessuten lite som slaar det aa henge ut av dora paa toget eller aa ligge aa se ut av vinduet; mens rismarker og markeder farer forbi, du kan se hvordan bonder arbeider paa jordene og det er paa denne maaten du kan faa det beste inntrykket av det virkelige, og det uberorte India. Tog er absolutt ingenting aa frykte, snarere tvert imot...






 

Politiet i India er korrupt og absolutt farlig, og det er bare aa holde seg unna saa godt det lar seg gjore: SANT

 

Du vil mer eller mindre vaere smaadaarlig i magen under hele ditt opphold i India: SANT

 

Aa snakke med folk i storbyene er umulig for de er bare ute etter en ting, nemlig pengene dine: SANT

 

Det er tiggere OVERALT: SANT

 

India er overfylt av lukter, og YTTERST faa av dem er av den gode sorten: SANT

 

Aa stole paa noen er saa aa si umulig: SANT

 

India er det mest travle landet du har vaert i: SANT

 

Storbyene er saa jaevlige som alle skal ha det til: USANT

 

Aa reise i India er vanskelig: USANT

 

Du vil baade hate og elske India: SANT

 

India, I'll never do it again: USANT

 

Vi sitter begge igjen med et meget godt inntrykk av India og syns det var kjipt aa dra derfra, og se hvor altfor vellutviklet Bangkok er. Veiene er for bra, det er for lite kaos, for dyrt, for lukseriost og for lite folk. Det var ialfall forsteinntrykket selv om vi naa har laert oss aa like ogsaa Bankok bedre og bedre. Men det er en ting som er sikkert; vi er begge klinkende klare paa at vi uten aa nole hadde dratt tilbake til India hvis muligheten hadde bydd seg...

 

Siste dager i Nepal+Mote med India..

De siste dagene i Pokhara var kanskje litt mindre effektive. Vi brukte dagene til aa slappe av ved innsjoen. Men vi rakk allikevel aa faa med oss litt mer av Nepal, en fisketur og ett hopp med paraglider.   To dager etter vi kom ned fra trekkinga bestemte vi oss for at det var grunn til aa dra ut aa drikke litt ol og spille bilijard. Da motte vi ett veldig morsomt par I slutten av 20-aarene fra England, Tom og Rachel. De hadde massevis av morsomme historier og tips til oss anngaaende India. De fortalte oss ogsaa om ett sinnsykt fint sted utenfor Pokhara, helt fritt for turister. De fortalte at det var snakk om en innsjoe midt inne I junglen med utsikt til de hvite himalaya-toppene. De hadde vaert der ett par dager I forveien og leid en robaat og fiskestenger. Vi var litt usikkre paa dette stedet I starten, men ble mer og mer villige til aa bli med utover kvelden. Tilslutt ble vi enige om aa motes kl 15.00 neste dag for aa leie motorsykler og begi oss ut I villmarken.   Etter litt diskusjon frem og tilbake kunne Ola-Jo gaa seirende ut av diskusjonen om at han burde kjore, fordi han har klokken paa hoyre haand og av den grunn er naermest aa vaere skeivhendt. I Nepal kjorer man egentlig paa venstre side av veien, men naar sant skal sies, saa kjorer alle rundt i alle mulige retninger. Vaar sykkel klarte seg bra den forste halvtimen, men straks det ble litt toffe oppoverbakker streiket hele greia. Det endte opp med at vi fikk noen lokale til aa passe paa scooteren for oss over natta, mens vi kastet oss opp paa taket til en av de lokale bussene og forsatte videre.   Da vi endelig kom frem til det eneste gjestehuset ved innsjoen viste det seg at begge de to rommene som var til utleie var opptatt. Naa var det blitt bekkmorkt og vi sto midt ute I skogen uten noe sted aa sove. Innehaverene av gjestehustet var saa vennlige aa tilby oss et telt, men vi hadde begge faatt nok av telt for en god stund, og uten soveposer var dette mildt sagt lite fristende. Vi hadde alle registrert at det var ett annet gjestehus ca 3 km tilbake veien vi kom fra og vi bestemte oss tilslutt aa satse paa at de hadde ledige rom. At vi ikke hadde lommelykt og at sykklene vaare hadde brutt sammen tidligere var en liten strek i regningen etterhvert som vi begynte aa ga. Det var saa morkt at det var umulig aa se noe som helst, og vi saa oss etterhvert nodt til aa bruke kamera til aa ta bilder med blitz for aa se hvordan terrenget rundt oss saa ut. Det ble mildt sagt noen meget lange 3 km, og folelsen av aa bli fortalt at dette gjestehuset hadde ett ledig rom til oss er vanskelig aa beskrive. Vi sovnet alle tre passe tidlig den kvelden, men rakk alikevel ett par runder med kort paa taket av gjestehuset.

 Fiskelykke neste morgen var heller daarlig og med middels taalmodighet bestemte vi oss for aa paddle inn til land og heller nyte ol, utsikt og kortspill enn aa sitte aa vente paa denne fisken som aldri bet.






Vi fant ogsaa tid til litt paragliding mens vi var I Nepal





Da vi dro til India var vi forberedt paa det vaerste. Alle de vi hadde pratet med kunne fortelle oss om hvor ille det var med tiggere og alle slags mulige ?scams? man ble utsatt for. Da vi ankom Delhi som angiveligvis skal vaere det verste stedet, ble vi postivit overrasket. Mest sannsynlig fordi vi var saapass godt forberedt paa hva vi hadde i vente. Saa lenge du fullstendig overser det som tilbys deg til enhver tid, greier man seg ganske bra, og hvis man i tillegg greier aa si klart ifra til taxisjaaforene; ?no tours? er man et godt stykke paa vei. Vi bestemte oss uansett for aa ta forste tog til Agra neste morgen, hvor vi ikke overraskende dro for aa se Taj Mahal. Der ble vi et populaert fotomaal blant en gruppe japanere. Personlig ser vi paa oss selv som normalt hoye, men det var tydeligvis ikke det japanerne tenkte naar de saa oss. Det startet med at tre japanere ville ta bilde med oss paa hver vaar side av dem. Men det endte opp med at vi maatte ta bilde med rundt 25 fnisende japanere, som kom fram en og en...








Etter aa kunne krysse Taj Mahal av listen vaar, reiste vi videre med nattoget til Pushkar. Pushkar er en saerdeles liten by til indisk aa vaere, kun 16.000 inbyggere, men dog en av de mest kjente. Det er en av de mest hellige byene I India og ett av de viktigste pilgrimmsmaalene for alle hinduer. Som en folge av dette er det ikke tillatt med; egg, kjott, alkohol og en rekke andre ting som vi ser paa som en vitige naeringskilder I vaar hverdag. Vi hadde bare en dag her og den gikk rett og slett med til aa slappe av og ta innover seg alle de nye og spesielle erfaringene. Men vi laa ikke bare paa latsiden, Pushkar ligger midt I orkenen og vi red paa kameler ut I sanndynene for aa see solnedgangen. Hvilket var en fantastisk opplevelse?








Neste dag fortsatte ferden videre til Udaipur. Dette er I folge guidebokene Indias svar paa Venezia. Vi har ingen grunn til aa hevde noe annet, Udaipur er en fantastisk vakker by alle bor ta en tur innom hvis de forst er I India. Vi var der kun 2 netter og en dag, men fikk alikevel folelsen av aa ha sett mye av byen. Selve byen er nok mest kjent internasjonalt som en folge av at James Bond filmen Octypussy ble spilt inn paa det karakteristiske Lake Palace. Men innad I India er det byens City Palace som er hoved attraksjonen. Vi bestemte oss for aa ta en naermere titt, vi kjopte biletter og leide lydboker som skulle informere om historien og guide oss gjennom fortet. Etter aa ha trasket I to timer I varmen med indere rundt oss overalt(det var tydligvis en eller annen form for indisk hoytid naar vi var der og av den grunn mildt sagt folksomt), bestemte vi oss halveis gjennom Fortet at nok var nok. Vi har innsett at templer, kirker og historiske monumenter er noe som best oppleves kjapt og brutalt, det er I vaare oyne ikke nodvendig aa grave helt til bunns og kunne hele historien paa rams for aa faa en god opplevelse.  


 






Da vi kom til Goa var vi fortsatt litt usikker paa hvor vi skulle dra, men etter en kikk i guide bokene bestemte vi oss for aa dra til det vi trodde skulle vaere det beste backpacker stedet, Arambol. Taxi sjaaforen var veldig snakkesalig og han begynte fort aa snakke om at det var veldig mye russere der. Han kunne fortelle oss at han ikke var saa glad i disse ikke-engelsktalende ost-europeerne. Naar vi naermet oss begynte han aa peke ut alle russerne han kunne se: ?see russians?, ?there are some more of them?, ?you see those guys? russians? og saann holdt han paa helt til vi var framme. Det viste seg at han hadde helt rett, vi var kommet til Indias Moskva. Arambol var tydeligvis I lopet av det siste aaret blitt ett av de mest populaere charter maalene i Russland. Vi bestemte oss derfor for aa dra til Palolem allerede neste morgen. Der bor vi naa i en bungalow paa stranda med 35* i lufta og naermere 30* i vannet. Dessuten er baade mat og drikke billig, og en pils paa et utested maa du betale en droy dollar for. Her skal vi feire baade jul og nyttaar og er svaert godt fornoyde med det.  

God Jul til alle dere der hjemme.  


PS! Det kan bekreftes at begge har faatt smake paa litt magesyke her nede noe som vel var aa regne med. En liten strek i regninga for Mathias var at han var saa heldig aa faa det paa toget J

Konger for en uke paa verdens tak...

Etter aa ha vaert i Kathmanu I 2 dager dro vi med buss til Pokhara. Det var saa absolutt en innholdsrik busstur paa droye 7 timer. Nepal er ett trygt land for turister, men sliter litt med indre uroligheter. Nepal grenser til Kina i nord og er derfor noe presset politisk. Maos lange arm har strukket seg til Nepal og maoistene skaper en del uroligheter. Vi ble offer for en typisk veiblokade som utgjor en del av den nepalske hverdag. For oss var dette kun en interessant opplevelse, men en klin gal brite tok det ikke like lett. Han mistet totalt kontrollen, lop ut av bussen og skjelte ut de bevepnede opprorerene. Vi var sikkre paa aa bli vitner til denne britens dod og gikk i dekning bak noen hus der vi fulgte utviklingen med vaare to nepalske guider Biim og Ravindra. Utrolig nok gikk det hele bra og etter halvannen time fikk vi passere blokaden, og denne pyskisk ustabile briten kom fra dramatikken i god behold.

 

Opprorske maoister

 

TREKKING

Vi var ganske sikre paa at vi skulle paa telt trekking og ikke ?tea house? trekking, men vi fikk allikevel et lite sjokk naar det plutselig dukket opp to guider, en kokk og ikke mindre enn 10 portere/baerere kun for oss to. Hvordan er det mulig at vi trenger saa mange portere tenkte vi, men det skulle vise seg at det trengtes. Hver av dem bar rundt 30-35kg hver, noe som vil si at vi hadde med oss 350kg i utstyr og mat for 7 dager. Makan til hardtarbeidene og vennlige mennesker maa du lete lenge etter. Det tok oss ikke lang tid vi skjonte at vi fikk helt latterlig god service, og vi ble behandlet som to konger. Det var faktisk saa god service at det til tider kunne vaere litt ubehagelig, vi er jo tross alt kun to 20 aar gamle smaagutter fra Norge som begge bor hjemme og er vandt til aa utfore daglige gjoremaal i heimen, som aa gaa ut med soppla og ta ut av oppvaskmaskinen, ikke to sjeiker fra Saudi Arabia. Det foltes litt rart aa ikke baere sin egen sekk, og vi provde aa hjelpe til litt ekstra for aa gjore det litt mindre kleint. Dette viste seg derimot aa vaere et uaktuelt alternativ da vi til tider faktisk ble nektet aa hjelpe til. Naar vi var ferdig spiste og hadde tenkt til aa hjelpe aa ta av bordet, fikk vi klar beskjed: ?Take a rest?. Servicen var saa god at vi begynte aa lure paa om vi ble pent nodt til aa sitte i kurven til en av porterne under de daglige marsjene. Tanken paa to 190 hoye nordmenn sittende paa ryggen til 155 hoye nepalesere fikk oss til aa trekke paa smilebaandet. Men da dagene gikk ble vi allikevel flinkere og flinkere til aa nyte denne servicen. Vi gav jo tross alt arbeid til halve Pokharas lokalbefolkning, og vi skjonte at denne servicen er de nodt til aa gi hvis de onsker aa jobbe seg oppover i trekking hierarkiet. Eneste som kunne vaere litt problematisk var at de hverken skjonte engelsk eller tegnespraak.

Det vi fikk mer enn nok av var disse utallige te serveringen, det var tea time naar vi vaaknet, ved frokost, i paavente av lunsj, i lunsjen, klokka 4, ved middag og en gang etter middag. Maaltidene var av svaert hoy standard, og tre retters middag var det vanskelig aa klage paa. Det er ikke mange ganger i lopet av et liv du blir servert pizza paa 3200meters hoyde. Etter middag ble det som regel tent baal hvor guidene presset oss til aa konsumere denne lokale vinen Roxy. Smaksopplevelsen kan sammenliknes med f. eks aa drikke ublandet kalinka, saa vi konsentrerte oss forst og fremst om aa presse det ned uten aa skjaere for mange grimaser.

Trekking dag 1:



Rismarker

Forsok paa baering

Baerere i full sving




Ola og amerikaneren


Trekking dag 2:

Dag 2 fortsatte der vi avsluttet dag en, vi klatert videre mot Forest camp(2600m). Med nydelig utsikt til maalet for vaar ekspidisjon, Mardi Himal(5800 m.o.h) og Fish Tail Peak (6900 m.o.h). Underveis motte vi paa ett Nederlandsk par som hadde samme rute som oss. De var i og for seg forholdsvis hyggelige, men underveis utviklet dette seg til en beinhard konkurranse. Hvertfall fra vaar side.

 










Trekking dag 3:

Vi vaaknet til en fantastisk klar og fin soloppgang i Forest camp. Etter frokost fortsatte vi videre oppover mot Low Camp(3200m). Vi gikk gjennom en totalt igjengrodd skog som kunne vaert tatt rett ut av en Ringenes Herre film. Smaa ting ved disse nederlenderene begynte aa irritere oss mer og mer. Som for eksempel at de blandet seg inn i alt vi gjorde, og mente at guidene vaare overdrev om den aktuelle alltituden hele tiden. Videre oppererte ogsaa kartene med feil tall, den eneste politelige kilden i deres oyne var deres egen guide som oppererte med helt egne tall som han tok ut ifra hukomelsen sin.

 







Trekking dag 4:

Vi vaaknet opp til nok en klar og fin morgen, etter en noe ubehagelig natt. Vi visste at det kunne komme til aa bli kaldt og hadde tatt oss visse forhaandsregler. Vi hadde blandt annet leid to soveposer i Pokhara som skulle vaere komfortable ned til -20*. Det viste seg fort at disse kun var komfortable ned til +5*, saa naar temperaturen denne natten falt til -12* ble det hele en meget kald affaere. Det som fikk opp stemningen og varmet oss denne morgenen var at nederlenderne kunne fortelle oss at de ikke hadde sovet ett sekund, takket vaere porterne vaare som hadde kost seg med Roxy og kort i naborommet, kombinert med enda daarligere soveposer. Etter en god frokost fortsatte stigningen til High Camp(4200m) og over den nepalske tregrensen.















Trekking dag 5:

Vi vaaknet uthvilte og pigge etter aa ha sovet med trippel super og dunjakker. Ingen kan si at vi ikke laerer av vaare feil. Den store dagen hadde kommet og vi var klare til aa gjore vaart singel push mot toppen(5200m). Vi hadde ennda ikke folt hoyden noe saerlig paa kroppen, og var sikre paa at dette skulle gaa smertefritt. Under frokosten la vi opp taktikken som skulle ta Nederlenderne paa senga, og sikre oss seierne ved aa naa forst til topps. Planen var aa ga rolig ut med mye klaer for aa faa varmen for saa aa legge fra seg sekk og klaer underveis og plukke det opp paa vei ned. Paa den maaten redusere vekt og spare krefter. Det viste seg aa vare en genistrek og etter 2 og en halv time kunne vi heve hendene over hode og feire at vi hadde slaatt nederlenderne, med minst 30 min. Etter aa ha gatt 5 min ned igjen motte vi to slitene nederlendere og Mathias var rask med aa fortelle dem?Ikke langt igjen naa, kun 1 time igjen til toppen!?. Veien tilbake ble imidlertid noe helt annet, hoydesyken og hodepinen traff oss som ett slag i tryne som en folge av den raske klartingen mot toppen. Etter to timer med bare forvaerret hodepine, klarte ikke magen til Ola-Jo mer. Kun 45 min fra Low Camp og toalettpapir, saa Ola-Jo seg nodt til aa ofre en av supertroyene sine og lope ut i noen busker. Han kunne fortelle etter aa ha kommet tilbake igjen, at det aa sitte i hocky med dundrene hodepine og trykke kan vaere noe av det siste du gjor. Han hevdet selv at han minst ved to annledniger holdt paa aa besvime av smerte. Vel nede i Low Camp var det som vanlig meget kaldt, og vi bestemte oss for aa redusere ekspidisjonen med en dag ved aa fortsette nedstigningen ytterligere to og en halv time. Etter aa ha klatret ned i overkant av 3500 meter kom vi endelig frem til Siding(1700m) og gaatt i 7,5timer. Da var det godt aa kjenne at hodepinen begynte aa gi seg og at verkende knaer kunne ta seg en velfortjent pause. Etter gode 3 timer kunne vi onske nederlenderne velkomne og faa bekreftet at de hadde hatt minst like vondt i hodet som oss, vonde knaer og i tillegg brutale gnagsaar. DIGG!

 



















 


Trekking dag 6:

Nedstigningen kunne fortsette og etter halvannen time gange motte vi en landrover registert til 6 pers. Det var selvfolgelig ikke noe problem aa faa plass til alle oss 15 + bagasjen vaar. Det satt folk inni, oppaa og hang rundt paa sidene. 2 timer senere var vi vel nede i Pohara.

 

Vi er begge enige om at det har vaert en fantastisk tur. I morgen staar Paragliding paa programmet noe vi begge er svart spent paa.

 

Til modre, fedre og GVV 3A:

Det er hjertelig velkomne til aa sende smaa og store donasjoner hvis dere foler at det er passende.

 

Til vaare lesere:

Dersom dere onsker hyppige oppdateringer i fremtiden oppfordrer vi dere til aa legge igjen en kommentar ettersom det til de grader stimulerer til okt skrivelyst.

Kathmandu - Ett hardt og brutalt mote med bacpackinglivet

Da er vi vel fremme i Kathmandu, Nepal etter noen smaa komplikasjoner!
Etter aa ha mellomlandet i London ventet 10 timer lang fly tur til India New Dheli.
Vi gikk ut av flyet og merket relativt tidlig at vi var ett stykke hjemmen ifra, ny lukt og veldig spssielle systemer. Vi ble som de to eneste tatt til siden og bedt om aa vise billetter til neste destinasjon samt visum. Saa ble vi plassert i en transitthall og fikk bedsjed om aa vente, saa skulle de komme med bagasjen til oss. Etter en droy time spurte vi litt rundt og fant tilslutt sekkene staende helt alene paa en tralle uten tilsyn fra noen. Da vi spurte om vi kunne ta med oss sekkene tilbake til transitt hallen for saa aa sjekke dem inn senere, var svaret enkelt og greit NEI!

dscn0003

Vi ble hentet i transitt hallen noen timer senere for aa sjekke inn videre. Da vi hadde gatt igjennom security control  og fandt om sider Subway, oppdaget plutselig Mathias at lommeboken hans var borte fra sekken...
Vi tomte sekken to ganger og ristet den til og med oppned uten aa finne den. Etter dette engasjerte vi store deler av New Delhi Airports sikkerhets vakter for aa hjelpe til med letingen. Det var noen lange 30 min med leting og puls opp mot 200 vi innsaa at lommeboken var borte og begynte aa ringe Reiseforsikringsselskapet og banker for a sperre kort. Leteaksjonens leder var plutslig veldig opptatt av at vi skulle gaa igjennom sekken vaar enda en gang, og etter mye mas gjorde vi det. Etter aa ha tatt ut bok aa reisemappe oppdaget Ola Jo at lommeboken laa midt i sekken. Konklusjonen er at enten har vi hatt med ekstremt gode lommetyver aa gjore eller at vi snakker om to sykt ferske og surrete backpackere. Uansett smilte vi begge fra ore til ore.

Naa bor vi ett helt alright sted i Kathmandu, Thamel heter bydelen og er forbeholdt backpackere. Vi har ennaa ikke blitt magesyke og humoret er bra. Foerste dagen gikk med til aa komme seg unna folk som skulle ha sin del av dagpengene vare, og a hoppe frem og tilbake i gatene for aa ungaa aa bli paa kjort.

Dag 2:

Paa vei til vaares foerste tempel stoetet vi paa en uvanlig trivlig inder ved navn Rajee som vi trodde var turist i likhet med oss. Han ga oss en hel rekke meget gode tips om hvordan aa ikke gaa i turistfellene samt mye god fakta om india og Kathmandu. Han tok oss med paa en kafe og spanderte te paa oss. Han fortalte oss hvilket tempel som var det beste, og tok oss med dit ved hjelp av lokale minibusser.
dscn0035
Der maatte Ola Jo pisse, og han tok oss med ned i en kjeller paa en lokal kunstskole. Der fikk vi en noye detaljert gjennomgang av den buddhistiske kunsten de lagde med kjopet. Etter mange overtalelser og litt pruting folte vi oss presset til aa inngaa en avtale om kjop av to bilder til 100 dollar stykke. Og ja de var helt latterlig godt forseggjort og sykt fine bilder, men allikevel...

dscn0585

dscn0044
                                                     #1 Tempel

dscn0040
Rajee aka luuuuuuuuuringen med 6000 kg gull i bakgrunn.


Etter aa ha inspisert tempelet, insisterte Rajee paa at vi skulle bli med ham hjem paa lunsj og te. I og med at samtlige reise boeker og reisemagasiner oppfordrer deg til aa gripe sjansen hvis man blir invitert hjem til noen lokale takket vi ja til invitasjonen. 

Vi kom til definisjonen av et slumomraade og begynte allerede aa faa angst med tanke paa maten vi skulle dytte i oss. Magesau pa 4500 m hoyde er i vare oyne i bestefall ekstremsport. Maten var god, og mens vi spiste fortalte han oss en rorende historie om hvordan han hadde blitt ranet for en skopussutstyret hans. Historien sluttet med: "can you please buy me a new shoe box?" Faen tenkte vi, faa minutter senere stod den "eneste" selgeren av sko puss utstyr foran oss, og fikk en noye gjennomgang av hva boksen inneholdt. Vi fikk en veldig bra pris kun 150 dollar fordi han skulle tilbake til India om faa timer og det var den siste boksen i hele kathmandu. Tilslutt greide vi aa komme oss unna med et lofte om aa ringe han etter vi var ferdige med trekkinga sann at han kunne faa utstyret vaart+at vi maatte kjope han en liten pose ris, en boks med torrmelk og noen egg, for 2600rupies tre ganger saa mye som vi betalte for middaggen i gaar. Ekstremt slitene i slummen i kathmandu uten en turist paa mils avstand gav vi han 1500 rupies for aa sette oss paa en minibuss og komme oss tilbake til Thamel og Kathmandu guest house. Vi hadde en innholdsrik dag, og er egentlig fornoyd med utfallet. Vi er paa ingen maate flaue over av aa bli lurt av han, fordi han maa vaere kathmandus beste svindler. Det eneste sporsmalet vi staar igjen med er hvor mange skobokser som har blitt kjopt til han opp igjennom tiden...
dscn0051

Her ble det konsumert lunch og en ytterst ubehagelig time.

dscn0052

Rajee sitt nabolag....



Naa maa vi gaa fordi vi har en handel til verdi av 200 dollar for noen malerier vi maa komme oss ut av.

Imorgen drar vi til Pokhara for aa starte trekkingen vaar.
 
Hilser til alle der hjemme og ber dere stay tuned for more of the good stuff...

Reiseruten vår!

Nepal (1des-16des)
India (16des-06jan)
Bangkok (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Laos (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Vietnam (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Cambodia (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Thailand (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Malaysia (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Singapore (mellom 06 jan og 24 mar en gang)
Australia ( 24mar - 1mai)
USA (1mai - 15 mai)
London?

Les mer i arkivet » Mars 2010 » Februar 2010 » Januar 2010
hits